Asker og Bærum Budstikka rapporterer om folk som eier tomter dekket av kommunens delplanarbeid for vassdraget, og som reagerer mot å miste råderetten over sin grunn. LvV er oppmerksomt på at mange er redd for dette utfallet. Beviset er de mange trærne langs Lysakerelva som hogges fordi folk er redde for å ikke kunne ta dem senere når de blir for store eller dør.

LvV ser to sider på saken. Da grunnen langs vassdraget i Bærum ble utparsellert i tre omganger - på nedre Voll rundt 1900, på Jar i 1920-årene og på Eiksmarka fra 1950 og utover - satte de nye innbyggere veldig pris på friområdene langs elva og utviklet dem, bl.a. med de stiene vi har glede av i dag. Kommunenes planarbeid må ses i sammenheng med utviklingen siden den tiden da naboene verdsatt elvas nærvær.

Ved utparselleringen ble tomtegrensene lagt for å gi de tidligere godseierne så stor utbytte som mulig. Herred- og kommunestyrene hadde ikke noe de skulle sagt mot Norges grunnlov med sin føydale beskyttelse av eiendomsretten.

Grensen til dagens planarbeid følger det som var grensen til et sammenhengende vegetasjonsbeltet langs Lysakerelva. De fleste som kjøpte tomtene ved utparselleringen langs elva på Jar, Voll og østre Eiksmarka satte pris på å ha litt av skogen i sin egen hage. De vernet om friområdet ved å ikke rydde for tett innpå det. Bærumsfolk var flinkere enn Oslo-folk selv om mange tomter lå lenger unna elva. Avstanden til elva er er bestemt av hvor bratt skråningen opp fra elvebredden er. De flatere bebyggelsesområdene ligger omtrent like høyt over havet på begge siden av kommunegrensen.

Et godt eksempel på 1930-tallets holdning blant folk på Voll var innsatsen som ble lagt inn i å lage stien fra Jarstasjon til Ullerndammen som var en yndet badeplass så lenge elvevannet forble rent. Under Anders Wilses inspirerende ledelse, anla Voll Vel både stien og et parkanlegg.

At folk som i dag bor langs Lysakerelva i Bærum, setter mindre pris på friområdet enn sine forgjengere får man stadig bekreftelse på. At man søker om å bygge nede i hagen er forsåvidt helt greit, men ikke når utbyggeren glemmer naturområdet, og bygger høye hus med sterk utebelysning. Det å bygge hundegård nederst på tomten er likedant skremmende for dyrelivet som nattlig vandrer langs elva. Blant disse naboene mangler det tydeligvis kunnskaper om Oslo og Akershus siste frie og ubesudlete vassdrag.

Denne nye generasjonen oppfatter friområdet omtrent som den originale godseieren. Utnyttelsesgrad og fortjeneste er blitt det viktigste. Ser vi på saken med en eiendomsmeglers syn og tenker på hvilke tiltak kan bevare verdien på området som helhet, får vi en ny vinkling. Da blir naboskap til friareal langt mer verdifull enn å være avskåret av en utparsellert tomt nederst i hagen.

Kommunene gjør helt rett i å se på hvilke arealer trengs for å bevare Lysakerelvas naturverdier. At vi fremdeles har disse, skyldes tidligere innsats fra kyndige mennesker som fotograf Wilse, geograf Werenskiold, malerne Thaulow og Pettersen. Siden deres tid har Bærum kommune gjort sitt ved å overta forvaltningen og frikjøpe arealet i hele kantsonen. Utparselleringen som i sin tid ble foretatt både på sviktende kartgrunnlag og med et svakt offentlig styre i østre Bærum er meget uheldig for kantsonen.

Dessverre har kommunene lagt inn altfor få ressurser i det pågående planarbeidet for Lysakervassdraget. Prosessen har tatt for lang tid, har vært for dårlig sikret rent juridisk (derfor en tredje offentlig utlysning) og har ikke benyttet seg godt nok av de frivillige kreftene som har tilbudt både sine kunnskaper og sin samfunnskontaktflate. Opplysningene om fremgangen har måttet vris ut av etatene med resultatet at noen folk er i villrede.

Manglende ressurser kjennetegner også den daglige forvaltningen langs begge sider av elva. Et offentlig areal på 700 mål midt i Oslo og Bærums byggesone trenger minst ukentlig tilsyn fra grunneiernes side. Med forsvarlig tilsyn og forvaltning kunne vi sluppet den utstrakte, ustraffete hoggingen av både enkelte trær og større arealer i friområdet, og vi ville hatt bedre vedlikehold av turstier.

Men til slutt dreier det seg om naboskap. At kommunene har skjøtet sin side av gjerdet dårlig, fritar ingen heller ikke nyinnflyttere, fra ansvar for naturen langs Lysakerelva. Kommunenes siste utlysning forplikter. Nå må det til en umiddelbar økning i tilsyns-, forvaltnings- og planinnsats. utlagt 2009-06-01, rev. 2009-06-11
Tilbake til Elva i dag